#41

A MAD collab with Elise Stangeland

Quiet rebellion

They praised her resilience.

But they didn’t see the cost—

how she stitched herself up with trembling hands,

not to grow, just not to fall apart.

She didn’t rise from the ashes.

She crawled through them, burned and quiet.

Strength never came.

She was just still here.

And that was an act of rebellion in itself.

Stille opprør

De hyllet motstandskraften hennes.

Men de så ikke prisen—

hvordan hun sydde seg selv sammen med skjelvende hender,

ikke for å gro, bare for ikke å falle fra hverandre.

Hun reiste seg ikke fra asken.

Hun krøp gjennom den, stille og svidd.

Styrken kom aldri.

Hun var bare fortsatt her.

Og det i seg selv var et opprør.

#40

A MAD collab with Jack Snell

The Necessary Evil

How often is everything too warm and cosy? Life has become a deadly cocktail of convenience and comfort, where the hangover shows symptoms of complacency and fragility. Leaving the comfort zone seems more like a luxury or gimmick than a necessity. Being comfortable with discomfort used to be the staple…. It is in this zone, where the most profound growth appears. Rather than shying away from fear or adversity, leaning into it becomes the antidote to the numbness of a life built for ease.

Det Nødvendige Onde

Hvor ofte blir alt for varmt og koselig? Livet har blitt en dødelig cocktail av bekvemmelighet og komfort, med en bakrus av latskap og svakhet. Å komme seg ut av komfortsonen føles mer som en luksus eller gimmick enn en nødvendighet. Å være komfortabel med ubehag pleide å være standarden… Det er der den råeste veksten skjer! I stedet for å rømme fra frykt og ubehag, er det å møte det som er motgiften mot tomheten i et liv bygget for komfort.

#39

A MAD collab with Eirik Leren

Life

You were a man on a mission.
A project called “yourself.”
Your whole life an audition –
to be chosen, liked, understood.

You learned the lines, smiled in the right places,
built yourself like a résumé,
delivered on expectations you never questioned.
But who was the judge?
Who decided what was “good enough”?

You forgot to ask the one question that mattered:
What do I actually want?
Now your best days are quietly slipping away,
while you still wait for validation,
for the call that says you got the part.

But maybe the stage was never real.
Maybe you were.

Livet

Du var en mann med et oppdrag.
Et prosjekt kalt «deg selv».
Hele livet en audition –
for å bli valgt, likt, forstått.

Du lærte replikkene, smilte på riktig sted,
bygde deg selv som en søknad,
leverte på krav du aldri stilte spørsmål ved.
Men hvem var dommeren?
Hvem bestemte hva som var «bra nok»?

Du glemte å stille det viktigste spørsmålet:
Hva vil jeg egentlig?
Nå glir dine beste dager stille forbi,
mens du fortsatt venter på bekreftelsen,
på at du fikk rollen.

Men kanskje var scenen aldri ekte.
Kanskje var du det.