#20

God’s gift

I’m an economist. A Norwegian economist. A male, Norwegian economist. Tall, dark, and handsome. God’s gift, really.

I’m always right. Even when I’m not, you’re wrong. My title entitles expert opinions. About everything, and everyone. Even when I truly don’t have a clue - which I of course would never admit - I know better than you.

Come think of it, you’re lucky to be in my presence. Take a knee, and kiss the ring. Consider yourself fortunate having someone like me. Someone with all the answers.

Guds gave

Jeg er en samfunnsøkonom. En norsk samfunnsøkonom. En mannlig, norsk samfunnsøkonom. Høy, mørk og kjekk. Guds gave, egentlig.

Jeg har alltid rett. Selv når jeg ikke har rett, tar du feil. Min tittel gir meg rett til ekspertuttalelser. Om alt, og alle. Selv når jeg virkelig ikke har peiling - noe jeg selvfølgelig aldri vil innrømme - vet jeg bedre enn deg.

Når jeg tenker på det, så er du heldig som får være i mitt nærvær. Gå ned på kne og kyss ringen. Du er en heldiggris som har en som meg. En med alle svarene.

#19

Disloyal poison

This a disloyal person. This is poison. This is me.

Daring to suggest we can be more than mediocre. That we can actually be better. Questioning who we are. What we do. How we do it. Openly. Transparently.

Those feeling challenged - even threatened - huddling together with closed eyes. Unable to respond to case, they ridicule and attack person.

Schoolyard bullies, cheering each other on like football hooligans. Small, insecure underachievers feasting on holding others under their suffocating thumbs. Excelling at holding organisations back.

illojal gift

Dette er en illojal person. Dette er gift. Dette er meg.

Å tørre å antyde at vi kan være mer enn middelmådige. At vi faktisk kan være bedre. Stille spørsmål ved hvem vi er. Hva vi gjør. Hvordan vi gjør det. Åpent. Gjennomsiktig.

De som føler seg utfordret - til og med truet - samler seg med lukkede øyne. Ute av stand til å svare på sak, latterliggjøres og angripes person.

Skolegårdsbøller, heier på hverandre som fotballhooligans. Små, usikre tapere som føler seg betydningsfulle med å holde andre under sine kvelende tomler. Mestere i å holde organisasjoner tilbake.

#18

When is a failure a failure?

Second year running the local ultrarun. Fell two laps short of last year’s performance. Not happy.

I can blame my knee, but it feels like a failure all the same. But if it wasnt’t for trying, I wouldn’t have run the 33 kilometers I did complete. I wouldn’t have been there to witness and celebrate my friends - new and old - and their achievements.

Wouldn’t be without this failure.

når er en fiasko en fiasko?

Det er andre året jeg deltok i det lokale ultraløpet. Avsluttet to runder under fjorårets prestasjon. Ikke fornøyd.

Jeg kan skylde på kneet, men det føles likevel som en fiasko. Men hvis det ikke var for at jeg prøvde, ville jeg ikke ha løpt de 33 kilometerne jeg fullførte. Ville ikke vært der for å være vitne til og feire vennene mine – nye og gamle – og deres prestasjoner.

Ville ikke vært foruten denne fiaskoen.