the mad blog*
*Making A Difference: With a clear intention to share, care, challenge, and reflect, these are my thoughts and scribbles. All captured within the micro-story format: each post a maximum of 100 words. Fictional, but most likely inspired by real events and individuals.
#3
swoosh
Often accused of being naïve, I typically used to go into defence mode: NO, I AM NOT NAÏVE!
But yes, it’s true. I am naïve. Sorry, but I do believe in the best in people. I do believe we can all make a difference.
In cynicism and realism, I see nothing but a lack of courage and ambition. See nothing but an excuse and embracement of status quo. A projection of responsibility of all that is mediocre, wrong and evil onto anyone and anything but ourselves.
Hence, a personal, guiding principle: believe in something, and just do it.
swoosh
Ofte beskyldt for å være naiv, pleide jeg typisk å gå rett i forsvarsmodus: NEI, JEG ER DA IKKE NAÏV!
Men ja, det er sant. Jeg er naiv. Beklager, men jeg tror på det beste i mennesker. Jeg tror vi alle kan gjøre en forskjell.
I kynisme og realisme ser jeg ikke annet enn mangel på mot og ambisjon. Ser ikke annet enn unnskyldninger og omfavnelse av status quo. Vi legger ansvaret for det som er middelmådig, galt og ondt på alt og alle, bare ikke oss selv.
Jeg har derfor et personlig, veiledende prinsipp: tro på noe, og bare gjøre det.
#2
the inclusive ultra run
Told myself I couldn’t run, because of a bad knee. Only problem was, it didn’t hurt anymore. So, I started running. Or rather, I bought shoes with and without carbon plates, shorts, T-shirts, socks, and Bodyglide. But I still couldn’t run. Because… it was raining.
Then I ran. Hating it. Dying a little bit every run. 3K: I can’t do this… 5K: This is just ridiculous. 10K: Champion! 21K: Rule #1, don’t start out too hard. What do I do? 47K ultra run earning the Backyard medal: slow, slow, walk the hills.
I did it. We did it. Together!
det inkluderende ultraløpet
Fortalte meg selv at jeg ikke kunne løpe på grunn av et dårlig kne. Eneste problemet var at det ikke gjorde vondt lenger. Så jeg begynte å løpe. Eller rettere sagt, jeg kjøpte sko med og uten karbonplater, shorts, T-skjorter, sokker og Bodyglide. Men jeg kunne ikke løpe enda. Fordi… det regnet.
Så løp jeg. Hatet det. Døde litt hver løpetur. 3K: Jeg kan ikke gjøre dette... 5K: Dette er bare latterlig! 10K: Champion! 21K: Regel #1, ikke start for hardt. Hva gjør jeg? 47K ultraløp og Backyard-medalje: sakte, sakte, gå bakkene.
Jeg gjorde det. Vi gjorde det. Sammen!
#1
It all begins with an idea.
My boss can be such an asshole
You know the type: quick at criticising and ridiculing. Seldom able to congratulate or even acknowledge your efforts. As if it would hurt.
Doing everything to keep you down. Hold you back. Ensure you’re nothing but mediocre. Stopping you from fulfilling your potential. Your dreams.
I’ve had enough of this bullshit. Preparing myself for the confrontation. To tell this asshole what I think. All pumped up, the courage quickly fades away once facing my boss in the mirror…
Sjefen kan være en skikkelig drittsekk
Du kjenner typen: rask til å kritisere og latterliggjøre. Sjelden i stand til å gratulere eller anerkjenne innsatsen din. Som om det ville gjøre vondt.
Gjør alt for å holde deg nede. Holde deg tilbake. Sørge for at du ikke er annet enn middelmådig. Stopper deg fra å oppfylle potensialet ditt. Drømmene dine.
Jeg har fått nok av dette tullet. Forbereder meg på konfrontasjonen. Til å fortelle denne drittsekken hva jeg mener. Motet forsvinner raskt når jeg står overfor sjefen i speilet...